Lunsj

Lunsj har en litt annen betydning for folk her i Italia enn det har hjemme i Norge. Når lunsjen inntaes her, er det gjerne et større varmt måltid, med tilhørende forskjellige typer kaffe i etterkant. Våre lunsjtradisjoner som nordmenn er mildt sagt av et annet kaliber, i hvert fall for de aller fleste å regne, med brødmat som gjennomgående hovedrett. Her i pastaens hjemland, går det mest av akkurat det, pasta. I alle former og fasonger. Med forskjellig tilbehør. Alt fra fisk og kylling til kjøttdeig og biff. Personlig passer dette meg ypperlig, da pasta er noe av det jeg spiser mest av, selv når jeg er hjemme i Norge.
På kontoret hos NS-Business tar vi selvfølgelig også en velfortjent lunsjpause midt på dagen. Det eksakte tidspunktet kan variere noe fra dag til dag, men som regel finner den sted mellom kl. 13.00 og 13.30. Lunsjen inntaes i en liten by ved navn Montecchio, ca 10 minutter med bil unna Altavilla. Denne lille byen ligger forøvrig ved foten av det lille berget hvor de berømte slottene til Romeo og Julie befinner seg. Omlag 15 km utenfor Verona by. Stedet for spiseriet er en liten restaurant med det klingende navnet ”Wonderful”. Jeg lover det høres enda bedre ut når sjefen min Marco, uttaler dette navnet på gebrokkent italiensk-engelsk. Wånderefol. Men maten de serverer ved dette stedet er utmerket. Så der lever de opp til navnet sitt. I hvertfall nesten. Jeg var ved den oppfatning helt til lunsjen i går. Og grunnen kommer her. Det har kommet meg til kjenne, at man praktiserer en ”rullerende” meny her til lands, dvs. at de serverer forskjellige retter hver dag i uken. Det resulterer igjen i at hvis du har funnet en favoritt på menyen, så er det bare mulig og nyte denne en gang per uke. Altså den dagen den blir servert. Utfordrende. Og jeg liker jo en utfordring. Og å prøve nye ting. Og det gjør man altså til gangs her. Dette øker selvfølgelig sjansen for å få en oppsiktsvekkende og eksentrisk matopplevelse, noe du aldri trodde i din villeste fantasi at du noen gang kom til å utsette smaksløkene for. Dette kombinert med noe hullete italienske språkkunnskaper, og en kelner som snakker like raskt som en Ferrari akselererer fra 0-100, måtte det jo til slutt ende med at jeg fikk noe veldig spesielt servert på tallerken. Dette skjedde altså ved lunsjtider i går. Kelneren hadde rast igjennom dagens meny på 1-2-3, og turen var kommet til meg som skulle bestille. Jeg svarer raskt og effektivt, og sulten som jeg var, at jeg tar nummer to på den lista han akkurat hadde proklamert, og legger i samme øyeblikk merke til at Roberto, en av mine kolleger, gir meg et merkelig blikk. Men ikke før hadde jeg gitt mine ønsker til denne maskinen av en kelner, hadde han klappet sammen boka og rast av gårde i retning kjøkkenet. Vi får litt tid til å småprate før maten blir servert, og det er da jeg forstår Robertos undrende blikk. Han spør meg om jeg vet hva jeg bestilte nå akkurat. Jeg svarer umiddelbart selvfølgelig at jeg ikke har den fjerneste anelse, og han svarer med en latter som forteller meg at jeg nok får en aldri så liten overraskelse servert om noen minutter. Og om jeg gjorde. Det unge herr Andersson hadde så freidig hadde bestilt var intet mindre enn innvoller fra ei ku. Innvoller ja. Nærmere bestemt oppskjærte ku-tarmer i en tomatsaus-lignende suppe, som skulle inntaes med brød til. Og at det var ku var det liten tvil om. Lukten av denne tallerkenen med godsaker var ikke til å ta feil av. Det luktet rett og slett ku og fjøs. Til de grader også. Jeg vet hva jeg snakker om, siden jeg i flere sommere på rad i tenårene jobbet som gårdshjelp på Søndre Ruud Gård, hos Wormstrand på Brandval. Det første jeg tenkte på når jeg fikk tallerkenen foran meg, var lukten som slår i mot deg i når du trår over dørstokken og inn i kufjøset, hvor kuene ligger og slapper av. Dette sammen med noe du skal spise deg mett på, harmonerer dårlig i mitt hode, men som den veloppdragne, voksne og sofistikerte personen jeg vil fremstå som, skred jeg til verket og begynte tappert å spise av kua. Jeg har jo ofte sagt at jeg spiser alt. Alt jeg har prøvd. Unntaket er blomkålsuppe, som min mor og far forgjeves prøvde å få meg til å spise en sommerkveld i nittenåttiåtte. Men her satt jeg da nå og måtte bokstavelig talt spise mine ord. For dette var ikke godt. Dette likte jeg rett og slett ikke. Det var ikke mulig. Men jeg skulle ikke gi meg så lett, for alternativet var jo å tape ansikt til min kjære sjef, og i tillegg måtte gå sulten til langt utpå kvelden. Så tarmene skulle ned, enten jeg ville eller ikke. Dette måltidet ga begrepet ”maten vokser i munnen” en helt ny mening for meg. Jeg tror aldri jeg har konsentrert meg så mye gjennom et måltid noensinne, og tankene gikk til både juleribbe, kjøttkaker, lapskaus og annen norsk husmannskost som jeg klarte å komme på i farten. Etter at tallerkenen endelig var tom, gjaldt det og kaste innpå med vann og et ekstra rundstykke som var til overs.
Etter å ha fått dette bisarre måltidet litt på avstand, må jeg jo si at selve matopplevelsen her var jo meget spesiell, og en høyst minneverdig erfaring å ha med seg videre. For uansett hva jeg spiser i fremtiden, tror jeg at det kommer til å ta en god stund før jeg er i nærheten av maken til dette, og alle følelsene og ubehaget, men også fasinasjonen, det brakte med seg. Jeg glemmer nok ikke ku-tarmene fra Montecchio med det aller første. Buon Apetito.