En bussjåfør, en bussjåfør...

Det er en mann med godt humør. Kanskje i den kjente norske folkevisa, men ikke her i Vicenza i alle fall. De er mildt sagt mindre i møtekommende til noen form for kommunikasjon med sine passasjerer. Og dette er jo litt komisk i et yrke som etter sigende skal være et serviceyrke. I hvert fall er det slik vi kjenner det hjemme i Norge. Men her er dansen en ganske annen. En ting er måten de formerlig geiper i mot deg i det du trer inn i denne boksen av et transportmiddel de fører, men også måten de kjører på. Italienerne er vel kanskje ikke kjent for å være rolige og beherskede på veien. Enten det er i form av bil, lastebil, motorsykkel, moped eller sykkel. Eller buss. Det er vel kanskje en grunn til at de er så godt representert i alle former for motorsport, og det er jo ganske enkelt fordi de kjører som om de skulle være på en racerbane, i et billøp, hver gang de setter seg bak rattet og ruller av gårde. Det gasses, bremses og gires til den store gullmedaljen, og er det noe jeg har blitt sikker på når jeg er her nede, så er det at jeg aldri skal kjøpe bruktbil av en italiener. For maken til harselas med drivverk og motor skal du lete lenge etter. Jeg forsøkte å telle gangene sjefen min byttet gir på sin Fiat i løpet av en strekning på ca 5 kilometer, og jeg måtte bare gi opp. Jeg sluttet å telle da vi passerte hundre ganger. Og på denne strekningen er det ca 80 % på landeveiskjøring, og 20 % bykjøring. Snakk om slitasje. Men tilbake til bussen. Jeg vet litt hva jeg snakker om, siden jeg er så heldig å kjøre ca 2 timer med buss hver dag, frem og tilbake fra jobb. Og akkurat det å kjøre buss her i Vicenza er ikke ufarlig. Hvis man stiger om bord i bussen, men ikke er rask nok til å få slengt sitte-apparatet ned på et ledig sete, eller få klypt seg fast med begge hender til jernkonstruksjonen som er en del av interiøret i bussen, er man ille ute. Veldig ille ute. For med en gang dørene lukkes, går starten i dette buss-racet man frivillig-ufrivillig har blitt med på. Og bussene her i distriktet har kun to hastigheter, av og på. Og når dørene lukkes, blir bussen ”slått på”. Og hvis noen bestemmer seg for at de ikke vil mer, og vil gå av, blir bussen ”slått av”. Og bremsene slått på. Sånn går det fra holdeplass til holdeplass. Man skulle nesten tro at på hver busstopp sto det noen med stoppeklokke og tok tiden på sjåføren, hvor lang tid han bruker mellom hvert stopp. Og er sjåføren så uheldig og måtte stoppe på rødt lys, så får passasjerene igjen for det, ved at han eller hun kjører enda fortere inn i neste kryss. En annen ting er jo vei-standarden her nede. Den er norsk. Det er antakelig det som minner mest om det å være hjemme i Norge. Men buss-sjåførene bryr seg jo ikke om sånne bagateller de. Bussen er jo bare ”slått-på” den, så det får bare stå til. For å slippe opp gassen er ikke aktuelt. Det er nok i mot et eller to av buss-sjåførenes ti bud:
Bud nummer 1. Du skal ikke slippe gassen.
Bud nummer 2. Du skal ikke vente.
Bud nummer 3. Du skal hedre din buss, slik at det går deg godt og du får kjøre buss lenge i byen. Og så videre. Jeg kan bare forestille meg hvordan opplæringen av disse sjåførene på buss-sjåførskolen foregår. Første dagen har de en kvalifikasjonstest. Den går ut på om vedkommende klarer å starte bussen. Klarer vedkommende dette, går han eller hun videre til neste dag, hvor føttene blir undersøkt for å se om han eller hun klarer å gasse og bremse for full kraft med begge føttene. Består personen denne testen er det klart for den siste og avgjørende testen. Den går ut på at du får utdelt en buss, og målet er å komme deg fra A til B gjennom byen på raskest mulig tid og måte, uten at bussen velter, tar fyr eller blir stjålet. Klarer du det, får du kjøre buss i Vicenza.

Jeg beklager at det har blitt lite blogging i det siste, men som for de aller fleste har tidsklemma også rammet meg her nede i Italia. Ting skjer hele tiden, og mye av det er jobb. For tiden jobber jeg med en presentasjon av firmaet NS-Business, samtidig som jeg forbereder meg til et større oppdrag på tirsdag. Da reiser nemlig sjefen min og jeg til Udine, helt nord i Italia for å filme og fotografere til en presentasjon jeg skal lage for firmaet vi skal besøke. Dette er et meget viktig oppdrag da EU er en av de involverte partene, slik at dette blir en spennende utfordring. Vi reiser fra Vicenza kl 05 tirsdag morgen, og returnerer utpå ettermiddagen. Udine skal visst være en veldig koselig liten by like i nærheten av den mer kjente, og større byen, Trieste.

I helga har været vært nydelig her nede, og søndag ble det en tur til nabobyen Padova, i regi av Eurocultura. Vi hadde med oss guiden Bepe, som ga oss mye interessant informasjon om byen, og tok oss med rundt til de mest kjente stedene. Mer informasjon om Padova kommer senere, sammen med bilder fra turen.

Her i Vicenza er det nå regn, og etter sigende blir det slik store deler av denne uka. Men temperaturen holder seg rundt 12 grader, så det går nok helt fint.

Håper alt er bra med dere alle sammen, og at dere har en fortsatt fin dag videre!

Buona serata e buon pomeriggio!

Ciao!