Nr.1 Casey Stoner på sin Ducati Desmosedici GP8Etter en veldig kort natt med bare tre timer søvn, var det opp og stå kl 05 søndag morgen, for å rekke toget som skulle ta meg i retning Firenze og nærmere bestemt Mugello-banen i nærheten av tettstedet Borgo San Lorenzo for den som er lokalkjent i Toscana. Kvelden i forkant skulle bli en rolig kveld med god mat og godt selskap, siden dette var den siste kvelden de fleste av deltakerne på Euroculturas språkkurs var samlet. Min tyske kamerat David hadde tatt på seg ansvaret for planlegging av kveldens aktiviteter, og kursen skulle gå et lite stykke utenfor Vicenza, til et lite sted som heter Lumignano. Dit tok vi turen på sykkel, og hva er vel mer behagelig enn en rolig sykkeltur en lørdagskveld i lun sommertemperatur, og solen som setter som en rød appelsin i horisonten? Vi priset oss utrolig heldig som fikk lov til å være tilstede akkurat der, og akkurat da. I Lumignano ble det en nydelig middag, med mye god vin, godt selskap og gode historier. Vi nøt kvelden. Etter middagen ble det et stopp innom stedets festplass, hvor lokalbefolkningen hadde vårfest, eller ”festa di prima vera” på italiensk. Her fikk vi se den italienske landsbygda på sitt beste. Folk hygget seg med familie og venner, og man kunne se at folk hadde det gøy med diverse aktiviteter som festen hadde å tilby. Dette var Italia slik man ser det på film. Gamle og unge samlet på et sted, under samme tak, og latteren satt løst hos alle, og den ene gode historien tok den andre. Det var vel det vi på godt nok norsk kaller en bygdefest. Men det som skilte denne italienske bygdefesten fra en norsk sådan, var at det var ingen form for vold eller fylleri involvert. Alle var kapable til å være på samme fest, uten at noen fløy i tottene på hverandre eller spydde stedet ned. Og jeg tror ikke alkoholkonsumet hos den enkelte italiener ligger noe under konsumet til oss nordmenn. Men på den annen side så jeg heller ingen såkalt ”dritafulle” folk tilstedet. Det har blitt meg fortalt at italienere misliker overstadig berusede personer, og hvem gjør vel ikke det? Uansett nasjonalitet. Men det er tydeligvis noen som liker det i Norge da, siden der forkommer det relativt ofte at man ser noen hengende over et rekkverk, eller akkurat så vidt ikke klarer å holde seg på bena. Sjarmerende.
Men tilbake til min reise til MotoGP og Mugello. Jeg kom meg som sagt opp kl 05, på tross av at øynene ikke fikk hvile før rundt kl 02, slik at det var ikke bare lett å lure kroppen ut av loppekassa, men det var jo MotoGP som skulle beskues, så det gikk nærmest på autopilot. Autopilot ja. Den sviktet allerede ved ankomst Firenze. Det hadde seg slik at når jeg ankom Firenze sentralstasjon, så hadde Trenitalia bestemt seg for at i dag skal vi innstille lokaltoget til Borgo San Lorenzo, som er det lille tettstedet like i nærheten av Mugello-banen. Så et øyeblikks snev av panikk ble kvalt ved fødselen, og rasjonelle tanker banket i stedet på. Det måtte jo være flere som skulle ta dette toget i dag, og delte min frustrasjon. Flere hoder er ofte mer effektivt en ett alene, så første prioritet ble å finne noen i samme båt som meg selv. Eller tog om du vil. Og det tok meg omtrent fem minutter før jeg ble oppmerksom på at et par i køen til informasjonsskranken foran meg, også hadde som mål å se motoGP denne dagen. Jeg ruslet bort å spurte på italiensk om de også hadde tenkt seg opp til Borgo San Lorenzo og Mugello, og ja det hadde de. Disse to, som etter hvert skulle vise seg at var fra Roma, snakket bare italiensk, så språkbuksene ble spendt på og på italiensk gikk det. Vi ble først fortalt at de hadde satt opp en buss til oss, som gikk ca en time senere enn det planlagte toget skulle ha avgang. Vi, jeg og mine nye italienske venner, satte kursen ut av togstasjonen, og i retning buss-stasjonen hvor vi ble fortalt at bussen skulle befinne seg. Etter to minutter trampet vi inn på billettkontoret, men de hadde ikke hørt noe om noen buss som skulle gå til vår destinasjon. Hm. Kjente at pulsen steg noe nå, siden starten på løpet nærmet seg med stormskritt, og det så ikke ut som vi kom oss av flekken. Trenitalias hovedkontor ble oppringt, men forgjeves. De visste ikke engang at toget var kansellert. Riktig så festlig. Men moroa hadde bare så vidt begynt. Etter flere forsøk på å få noe informasjon om denne omtalte bussen, som resulterte i absolutt ingenting, fant vi det smartest og returnere til togstasjonen og ta en runde til med personen i informasjonsskranken der. Som sagt, så gjort, og etter to nye minutter på apostlenes hester var vi igjen på togstasjonen. I det vi skred inn på stasjonstomta, fikk jeg øye på en liten unnskyldning av en buss som sto nøysomt parkert langs med fortauet ved utgangen til stasjonen. Jeg tenkte for meg selv at det skulle vel være typisk at den første gangen jeg skulle få se en liten minibuss i Italia var nå. Jo da. Ganske riktig. Foran på bussen sto det tydelig skrevet:”Borgo San Lorenzo” og arket var klistret på innsiden av frontruta. Jeg tenkte at her er det bare å komme seg om bord, og fikk tak i mine italienske følgesvenner, og vi kom oss om bord. I grevens tid skulle vi snart finne ut. For like bak oss kom det et ukjent, stort antall mennesker som tydelig også hadde tenkt seg dit hvor vi skulle. At man kunne få så mange mennesker inni en minibuss og så klare å kjøre av gårde, var bare imponerende. Vi var de siste som var så heldig å få sitteplass, og jeg var litt ekstra heldig, og havnet ved siden av en nydelig jente, en bella donna, som de kaller det her. Og trangt som det var, var hun så uheldig at mannen som ble stående ved siden av setet hennes, var enda tydelig beruset fra gårsdagen og nattens eskapader. Jeg spurte hyggelig på italiensk om hun var komfortabel, selv om denne apekatten av en mann hang over henne, og hun smilte søtt til meg og sa at det gikk fint. Hun spurte meg om jeg hadde tenkt meg til Mugello jeg også for å se på løpet, og det hadde jeg jo så svaret var klart. Men til min skuffelse skulle hun av på et tidligere tidspunkt, og vi sa fint adjø, og hun ruslet av bussen. Alltid hyggelig å møte hyggelige mennesker.
Vel fremme i Borge San Lorenzo, var de så elskverdige og satte opp et par ekstrabusser opp til banen slik at vi slapp å gå den lange veien opp. Dette selvfølgelig også med en hake, og det var at buss-sjåføren ville ikke kjøre oss nærmere enn 2 km inntil banen, slik at apostlenes hester ble igjen benyttet her. Men her kom autopiloten på igjen, siden lyden av en racerbane i bruk ofte er noe man kan høre på god avstand, og dette var også gjeldende her. Vi brukte riktignok ca 25 minutter på turen, men det var nok mest fordi den kvinnelige delen av trekløveret ikke akkurat var laget for fart til fots. Hensynsfull skal man jo alltids være. Uansett. Ved ankomst banen, møtte det oss et myldrende folkeliv. Det kjøres også løp med motorsykler som er 125ccm og 250ccm i hver motoGP runde, i tillegg til selve motoGP-klassen, som er på 800ccm fra og med årets sesong. Og 250ccm klassen var akkurat ferdig da vi ankom, og folk jublet og heiet på sine favoritter. For et folkeliv. Nå var alle problemene med å komme seg dit glemt, og jeg fant min plass på tribunen sammen med andre entusiastiske tilhengere. Etter litt pausemusikk, kunne jeg se på storskjermen at de store gutta begynte å rulle ut syklene sine fra pit-garasjene. Og forventningene steg. Et noen minutter til kunne man tydelig høre at syklene ble startet. Og denne lyden er som musikk i mine ører. En nydelig symfoni av råder, sylindere og kamaksler. Og maken til konsert skal man lete lenge etter. Sopranen i stykket er etter min mening Ducati’s Desmosedici GP8 sykkel, med en 800ccm V4 - 4takts - motor som produserer ca. 240 – 250 hestekrefter, og en helt utrolig lyd. Og da mener jeg utrolig! Dette er da selvfølgelig sykkelen til Casey Stoner, min personlige favoritt, som vant hele mesterskapet i fjorårssesongen, og har da naturligvis startnummer 1 denne sesongen. I minuttene som fulgte kjørte førerne et varm-up lap for å hilse på publikum og bli presentert med sin sykkel. Stoner var en av de første til å rulle forbi på sin tohjuling, ca 50 – 60 meter bortenfor min plass. En lydopplevelse som for meg er helt umulig å beskrive med ord. Etter at førerne hadde styrt syklene rundt banen, var det tid for start. Starten gikk og Stoner tok andreplassen fra 4. startspor. Veldig lovende. Etter ca 4 runder tok han over teten. Og jeg må igjen si at LYDEN er bare helt hinsides i forhold til hvordan du klarer å forestille deg den skal være! Det gikk ikke en eneste runde uten at den Ducatien til Stoner passerte meg, og jeg ikke hadde den berømte ”stå-pelsen” over hele kroppen. Helt, helt, helt vilt. Jeg satt plassert på en tribune slik at jeg hadde syn i det førerne kom ut av en 90 graders høyresving, og over ei slette, for så å bremse seg inn i en S-kombinasjon. Fra 90-graderen hadde de fullt gasspådrag, og i det de passerte meg og begynte oppbremsingen, hadde de en hastighet på anslagsvis 190 km/t. Igjen helt vilt. Løpet gikk sin gang, og Ducati og Stoner hadde teten til runde 9, og da slo hjemmefavoritten Valentino Rossi på sin Yamaha til. ”Vale”, som han kalles her til lands, er en folkehelt her i Italia, og har dominert den ypperste klassen i motoGP, med noen unntak, i ca. 7 år nå. Han anses av mange som den aller beste profesjonelle motorsyklisten i historien. Og dette er veldig stort i et land som Italia, hvor motorsport nærmest ligger i blodet til folket. Herfra var det kun Rossi, som så ut som han kjørte på skinner, uten å gjøre et eneste feil sporvalg. Etter løpets 23 runder, rullet han først over målstreken som vinner. Stoner endte på en fin-fin andreplass, og Dani Pedrosa på sin Honda tok tredje. At Valentino vant var selvfølgelig til folkets elleville begeistring. Og italienerne er virkelig ville. Helt utrolig gale mennesker. Her hadde så vidt gutta rullet over målstreken, og publikum jublet og skrek og stormet banen. Alle skulle ut for å gratulere Vale, og det så ut som dette var helt vanlig kutyme her. Førerne hadde selvfølgelig vanskeligheter med å komme seg gjennom banen og tilbake til pit pga alle folkene, og måtte til tider ta gresset til hjelp for å forsere mengdene med folk. Og når de endelig hadde fått syklene tilbake til pit-garasjene, tok publikum ut motorsyklene sine og begynte å kjøre på banen! Jeg holdt meg trygt oppe på tribunen, og tenkte at noe måtte vel skje i dette kaoset av fotgjengere og motorsyklister som var høye på adrenalin, og trodde de var Valentino Rossi selv. Dette bare måtte gå galt til slutt, og det gjorde det også. Noen kolliderte, og en ambulanse og politi var på plass etter få minutter. Det var uunngåelig. Skadeomfanget er uvisst.
Etter løpet var det å begynne på turen hjemover, og i første omgang fra Mugello og ned til Borgo San Lorenzo. Etter gjentatte forsøk på å komme seg med bussene som togstasjonen hadde satt opp tilbake (selvfølgelig 2 km unna banen, på samme sted som vi ble sluppet av), fikk vi haik med en vennlig italiener som svippet oss ned til stasjonen. Her måtte jeg skille vei med mine italienske venner, som satte kursen sør-vestover mot Firenze igjen, mens jeg satte kursen nord-vest med kurs for Bologna. Togene var forsinket hele veien, slik at jeg var ikke hjemme før midnatt. Heldigvis for meg er 2. juni offisiell helligdag her i landet, så mandagen gikk med til å sove ut, og vasking av leiligheten.
Til neste års MotoGP på Mugello, håper jeg kunne ankomme på egen Ducati, etter en flott reise ned gjennom Europa fra Norge og til Italia, sammen med min kjære fetter Thomas. Etter planen skal vi da også besøke Ducati's museum og fabrikk i Bologna, som jeg dessverre måtte gi opp å besøke i år, da de var fullbooket ut november 2008! I'll be back!
